Den Norske Klub e. V. - Historie

Gjennom Norges tusenårige historie, hører man om utferdstrangen. I de første århundrer var det hovedsakelig vikingferdene til landene rundt Nordsjøen og Østersjøen, men våre landsmenn oppsøkte også land lengere borte, for eksempel i Middelhavet, England og Frankrike.
I de senere århundrer var utferdselstrangen av mer kommersiell natur. Seilskutene gikk fra Norge med sild til Østersjølandene og kom tilbake med kornlaster. Det samme var tilfelle med seilskip som gikk helt ned til Svartehavet for å hente hjem korn fra Taganrog og andre havner. Vestover til England ble det skipet trelast.


De store norske handelshus sendte sammen med sine skip også sine juniorsjefer som skulle lære handelen og språket, og de meste besøkte steder var den gang som nå London, Paris og Hamburg. I Hamburg interesserte man seg sterkt for bankvirksomhet og i de hamburgske bankhus var ofte bankierer for de store norske firmaer.


Den gang var det ikke mange som ble værende igjen i de fremmede land, det er først i det siste århundre at nordmenn har greid å få fotfeste i det fremmede lands handel. Vi hører om norske ingeniører som kom til Tyskland hvor de opparbeidet seg ledende posisjoner. En ingeniør kom til Bremen og hadde en stor del av æren for dennes oppbygging.


I Hamburg hørte man om ingeniørene Tresselt og Sam Eyde samt arkitekt Winge. De to førstnevnte hadde vesentlig med utbyggingen av kanalene i Nordtyskland å gjøre, så som utbyggingen av Travekanalen og Frihavnen i Hamburg, og Winge med Hamburg Hauptbahnhof.
De fleste av de norske som kom til Hamburg var dog handelsmenn og spesielt innen shipping. En rekke av disse opparbeidet seg en fast posisjon for så å reise hjem til Norge for å nyttiggjøre sine kunnskaper.


Det fremgår av de danske annaler at så vel de norske som også de svenske og danske familier kom sammen på selskapelig basis, og videre fremgår det at det allerede i 1842 ble dannet en skandinavisk forening, og styret i denne forening besto av medlemmer fra de nordiske land. Foreningen må ha hatt et høyt aktet sosialt nivå, for selskaper som ble holdt og især juleballene har hørt til de selskapelige høydepunkter i det hamburgske selskapsliv.


Utad var altså fasaden i orden, men det meldes om mange stridigheter innad. De nasjonale bølger i forrige århundre ble næret av våre store diktere som Bjørnson, Ibsen, Kielland og Lie, ved musikken av store tolkere som Grieg, Sinding og Svendsen og dessuten av malerkunsten representert ved menn som Gude, Tidemann, Wærenskjold og Dahl. Dette øket stridighetene innen den skandinaviske forening ennå mer, og i 1889 ble så den nåværende Norske Klub i Hamburg stiftet den 17. mai.

Klubbens første år
En krets av unge norske som kom mye sammen i private selskaper ble enige om å danne en egen norsk forening. Initiatoren var skipsreder Alexander Berentsen, og i hans hjem ble så klubben stiftet. Sammen med Berentsen var også arkitektene Johnsen og Ernst Winge, Ole Mustad og grossererne Schlytter og Lorenzen. Interessen for klubben vekslet sterkt og selv om Berentsen, Winge og Lorenzen ofret mye tid og arbeid for klubben, var det ikke til å unngå at foreningens annaler viser store bølgetopper så vel som dype bølgedaler. Allerede i 1892 viste det seg at man ikke kunne opprettholde den selvstendighet som man ønsket, en rekke av medlemmene gikk med på Det Danske Selskaps forslag om å gå inn i denne forening, og den Norske Klub sovnet så inn for en tid. Klubben hadde naturligvis ikke egne lokaler, man kom sammen i selskaper, på restauranter og førte en omflakkende tilværelse. Styrenes arbeid bestod i å samle medlemmer og å holde medlemmene sammen. Man forsøkte å lage underholdningsaftener med mer eller mindre hell, og det økonomiske var den gang som senere et problem.

 

Klubbens andre periode 1900-1905
Til tross for at Den Norske Klub i Hamburg hadde innstillet sin virksomhet, kom dog de gamle veteraner sammen og kontakten ble opprettholdt. Man hørte fra danskenes forening ”Den Skandinaviske Forening” at samarbeidet der ikke var det beste. Kun dansker kunne være styremedlemmer og dette falt selvfølgelig ikke i verken de svenske eller i de norske medlemmers smak. Da man så i slutten av forrige århundre begynte med mer og mer hektisk politiske diskusjoner i ”Foreningen” gikk de norske medlemmene ut av foreningen for å være medlemmer i sin egne norske klubb. Igjen var det Mustad og Lorenzen som gikk i bresjen nå som ved den første starten.
I årene fram til 1905, som jo var meget bevegede år for vår nasjon, hadde klubben en meget stor og interessant periode. Det var en selvfølge at den politiske situasjonen satte sitt preg på samværet. Det ble ivrig diskutert, og man fulgte nøye med i den politiske utviklingen. Det ble manet til samhold og man var seg bevisst at dette måtte til i disse vanskelige årene for vår nasjon. Denne følelsen av å måtte stå sammen gjorde at flere og flere av så vel de eldre som også av de yngre norske i Hamburg sluttet opp om Den Norske Klub.
Den første formann i denne periode var disponent Bernt Rein. Han greide å få samlet mange unge i klubben, og da han også nøt stor anseelse utad, hadde klubben under hans ledelse en blomstringsperiode. Man leiet egne lokaler på Gänsemarkt, og til tross for de store utgiftene greide man å holde en pen og ansett klubb. 17. mai var stadig hovedhøytideligheten og denne ble feiret med stor tilslutning selv i år hvor interessen var mindre. En annen fest som ble feiret stort, var juleballet og dette samlet også et stort publikum. I 1904 ble så klubben innført i Vereinsregister og het fra den tid ”Den Norske Klub i Hamburg, eingetragener Verein”.  

I 1905 tok klubben og dens medlemmer selvfølgelig meget interessert del i begivenhetene, og det ble sendt hilsninger til Regjering og Storting etter at de historiske begivenhetene ble kjent gjort. Det ble holdt flere fester i klubben i anledning de forskjellige historiske dager og klubben hadde en periode med meget stor aktivitet. 



Årene 1906-1914
I perioden etter 1905 og fram til utbruddet av 1. verdenskrig i 1914, hadde klubben som formenn herrene Wesenberg, Lorenzen, fiskeriagent Westergaard og konsul Einar Beyer. Alle disse ofret mye av sin tid på klubben og spesielt må nevnes konsul Beyer. I denne perioden feiret man også 7. juni, og det noteres fester i ”Alsterlust”, en restaurant som lå utenfor det nåværende Hotel Atlantic. Det ble også i denne periode opprettet en understøttelseskasse til hjelp for de mange norske som hadde kommet i vanskeligheter, og kassen eksisterte helt til den annen verdenskrig. 

Etter den hektiske perioden i 1905 var det forståelig at det kom en roligere tid, og dertil var det store vansker med den finansielle siden av klubbens drift. Det ble flere ganger skrevet ut ekstrakontingenter, og ved hjelp av de bedre stillete medlemmene gikk det bra. Man byttet over til et annet lokale – Gerhofstraße 9 – og der ble klubben til 1909 da man flyttet inn i lokaler på Fischmarkt 2. Her hadde man en kvinnelig økonom som serverte middag og aftens, og tiltross for de store leieutgiftene gikk det bra. Den neste etappen i klubbens liv var da man i 1912 flyttet inn i Fehlandtstraße 1. Det var selvfølgelig et stort løft for klubben å betale 2.500 Mark pr. år i leie, men da interessen var så sterk innen kolonien, greide man også denne klippen. Man gikk til innkjøp av møbler og da søkningen til så vel klubbens middagsbord som aftensmåltidet var upåklagelig, var det mulig å få endene til å møtes. I dette huset hadde man et bibliotek som ble meget flittig benyttet. Et annet morsomt innslag var at klubben hadde flere unge mennesker som oppførte små sketsjer, og likeledes var det et amatørorkester som beriket klubblivet. 



Årene 1914-1922
Året 1914 begynte med en meget sterk søkning til klubben, aldri tidligere hadde man hatt så mange medlemmer og det så ut til å skulle bli et merkeår for klubbens liv. Dessverre ble merkeåret av en annen art enn man tenkte seg. Da verdenskrigen brøt ut, reiste de aller fleste norske hjem til Norge og klubben stod nokså ribbet for medlemmer etter den uhyggelige forandringen i Tysklands liv som følge av krigen. 

Medlemstallet gikk som nevnt sterkt ned fram igjennom krigsårene og økonomien ble derfor stadig vanskeligere. Ved flere anledninger ble spørsmålet tatt opp om man ikke skulle skille seg fra de kostbare lokalene i Fehlandtstraße, men forslagene ble stadig nedvotert. I krigsårene var det konsul Beyer sammen med den senere formann Ole Mustad som sørget for at kassen ikke gikk helt tom. Disse to herrer sørget også for at man fikk matgaver fra Norge, og disse gaver kom meget vel med etter hvert som Tyskland ble mere og mere avskåret fra omverdenen. De to førnevnte herrer sammen med fiskeriagent Assersen har vel hovedæren for at så vel klubben som også en rekke av de mindre velsituerte norske kom noenlunde bra gjennom krigsårene. Da verdenskrigen sluttet, sank medlemstallet ytterligere, men etter hvert som inflasjonen gjorde det så lukrativt for utlendinger å bo her nede, gikk antallet av besøkende opp i en steil kurve. Mange av disse som kom med sin ”harde” valuta, var mindre bra eksistenser, de levde sitt liv på kaffeer og barer og gjorde dag til natt. Det beriket ikke klubben og dens anseelse fordi klubben mere og mere ble et tilholdssted for tvilsomme elementer. De herboende norske familier hadde ikke interesse av klubben slik den nå var. Når de arbeidende norske kom til fru Schleipners utmerkede middagsbord, traff de sine ikke-arbeidende landsmenn som nå var utsovet og skulle spise frokost og styrke seg for den kommende natts anstrengelser. I 1922 var det en hel rekke energiske norske unge mennesker som arbeidet i Hamburg, og en del av disse satte dype spor etter seg i klubben vår i de kommende år, for å nevne noen: grosserer Berg-Andersen, grosserer Odd Lühr, kjøpmann S. Simonsen og skipsmegler S. Blydt-Hansen. 

 

Den tyske valuta gikk nedover i inflasjonsgapet med aksellerende hurtighet, og først i 1924 lykkes det myndighetene å fange opp pengeverdien og å skape et nytt verdimål. Etter at Mustad, Andersen og Beyer hadde greid å holde klubben oppe gjennom krigen, innehadde følgende herrer formannsvervet under inflasjonsårene: kjøpmann Christen Stokke, kjøpmann Buch, ingeniør dr. Ludwig Lindemann og kjøpmann Johann Tollerud. Herrene Buch og Tollerud reiste fra Hamburg etter inflasjonstiden eller under denne, og ing.dr. Lindemann sammen med de yngre menn i klubben, Berg-Andersen, Lühr, Bjønness og Blydt-Hansen fikk de norske familier og de øvrige norske som hittil ikke ville ha noe med ”inflasjonsklubben” å gjøre, til å komme tilbake. Det ble holdt selskapsaftener med dansemoro, hver onsdagskveld var flere bridgebord besatt og før aftenshyggen begynte ble det spist aftens, menyen var nesten alltid fru Schleipners beefsteak. Det lykkes å få grosserer A. Lorenzen til å interessere seg for klubben igjen, som han hadde vært med å starte. Likedan fikk man direktør Nordeide og grosserer Johann O. Pedersen til å komme til klubben sammen med sine hustruer. Det siste hadde meget stor betydning, for de unge norske som nå kom til Hamburg og skulle komme i klubben, måtte vite at det ikke var noen bule, men en aktverdig klubb hvor så vel damer og herrer kunne komme. Pedersen og Nordeide kom til å sette sitt preg på klubben fram gjennom årene, idet de viste en meget sterk interesse for klubbens liv og lot seg velge til formenn gjennom en årrekke. Allerede i 1925 ble Pedersen valgt til formann, og dette vervet hadde han til 1929. Under grosserer Pedersens formannstid var det store vansker med å holde klubben sammen, og kun hans utrettelige interesse for klubbens ve og vel og hans styres arbeid gjorde det mulig å få ”begge ender til å møtes”. Etter hvert kom det flere og flere nordmenn til Hamburg, og den propagandaen som til stadighet ble utøvet gjorde at klubben igjen kom opp på en sunn basis. 

 

Etter grosserer Pedersen innehadde siv.ing. Per Damslet, kaptein Fr. Iversen og generalkonsul Maseng formannsstillingen. I disse styrer satt gjennom mange år K. Berg-Andersen, Thomas Berg, direktør Peder Nordeide og Blydt-Hansen. I 1928 var Blydt-Hansen formann, og i hans tid ble det opprettet en klubborden som skulle tildeles herrer som hadde gjort seg fortjent til klubbens takk. Den første utnevnelsen fant sted i 1931. Da ble herrene grosserer Johan O. Pedersen, grosserer Andreas Lorenzen og ing. dr. Lindemann slått til riddere. Senere mottok direktør Nordeide, kaptein Blehr, avdelingssjef Blydt-Hansen og grosserer Kjos denne utmerkelsen. Vervingen av medlemmer til klubben pågikk til stadighet og i denne perioden satte man meget inn på å få tyske medlemmer. Det ble tegnet mange skipsmeglerfirmaer, skipshandlere, stewedorere og lignende firmaer og enkeltpersoner som hadde interesse i Norge. Det var flere forslag oppe om at klubben skulle flytte fra de kostbare lokalene i Fehlandtstraße, men disse forslag ble stadig nedstemt og de forskjellige styrer greide å holde finansene i orden. I 1932 overtok direktør Nordeide formannsvervet med omtrent de samme herrer i styret som hadde fungert tidligere. Det lille som var av gjeld ble nedbetalt, og klubbens økonomi var i begynnelsen av 30-årene ganske bra. I 1934 var så klubben gjeldfri og det ble foretatt en rekke meget vellykkede forandringer med lokalene, bl.a. ble det bygget inn peis, lagt opp bjelkeloft i peisestuen og rommene forøvrig ble oppusset. Klubbmedlemmet kaptein Blehr ga klubben et radioapparat, og dette hypermoderne ”leketøy” viste seg å ha en sterk tiltrekningskraft som sammen med de mange norske aviser og det gode middagsbord gjorde at klubben var meget godt besøkt både om dagen og om kveldene. Helt fra klubbens stiftelse hadde man holdt store fester 17. mai, og i årene etter den 1. verdenskrig og senere fremover har disse festligheter vært høydepunktene i vår tilværelse. Festene ble hovedsakelig holdt ute i Uhlenhorster Fährhaus, men også i Vier Jahreszeiten og i Curiohaus ble det holdt vellykkede fester med opptil 150 personer. I begynnelsen av 30-årene ble det startet et ”Deutsch-Nordische Gesellschaft” hvor våre medlemmer ivrig deltok og også lot seg velge inn i styret. Etter at Hitler overtok makten i landet, ble også denne foreningen omgjort til en propagandasentral og våre medlemmer trakk seg ut av styret og selve foreningen, det var kun noen få herrer som soknet til det norske ”Nasjonal Samlingspartiet” som ble stående igjen.
Grosserer Pedersen overtok igjen formannsstillingen sammen med bl.a. grosserer Kjos og S. Simonsen. På generalsforsamlingen i 1937 ble det framsatt forslag av herrene S. Simonsen som sekretær og Blydt-Hansen som kasserer, at vår klubb burde strebe etter å komme inn i eget hus. Forslaget ble mottatt med begeistring, og sammen med styret ble generalkonsul Birkeland, grosserer Berg-Andersen samt grosserer Bjarne Kjos valgt til forvaltnings- og huskomitee. 

 

Den innsamling som ble foretatt ble møtt med en enestående tilslutning så vel fra våre medlemmers side som også fra de norske rederier og industriforetakender, og da så direktør Ole Mustad ga en stor sum til husforetaket, ble huskomiteen satt i sving med å søke etter hus. Dette ble funnet og kjøpt i januar 1939, overtatt i mai 1939 og innviet 17. mai 1939 ved en stor fest på klubbens 50-års jubileum. Huset i Heimhuderstraße hadde store selskapsrom i 1. etasje, og en rekke soveværelser i 2. og 3. etasje. Det ble satt i god stand og så vel klubblokalene som rommene i 2. og 3. etasje ble møblert som gjesterom. En meget stor del av æren for dette vellykkede arbeidet har klubben styremedlem S. Simonsen å takke for. Huset ble overtatt med en hypotekgjeld på 10.000 Mark. Det var meningen å leie ut alle rommene i de to øverste etasjene til tilreisende, norske studenter og volontører, og da generalkonsul Birkeland kunne overlevere husets nøkler til formannen grosserer Pedersen, hadde alle en sterk sikkerhet for at vår Norske Klub i Hamburg nå stod sikkert økonomisk som det i det hele tatt var mulig. Fru Peiner overtok ledelsen og driften av huset, og forventningene ble innfridd i de første måneder av året. Jubileumsfesten ble holdt i Uhlenhorster Fährhaus hvor det var samlet ca. 150 feststemte mennesker. Blant gjestene var ikke mindre enn 4 av stifterne, nemlig direktør Ole Mustad, arkitekt Winge, grossererne Lorenzen og Schlytter. Talen for festdagen ble holdt av direktør Nordeide, og den og alle de øvrige taler ble mottatt med stor begeistring. De ovennevnte 4 herrer samt generalkonsul Birkeland og S. Simonsen ble tildelt klubbens orden for sitt oppofrende arbeide for 50-års jubilanten og for huset. Det viste seg at de forventninger man hadde satt til klubben i sitt eget hus ble innfridd i høy grad. Fru Peiner stelte huset helt mønstergyldig, medlemmene kom til huset i store skarer og husets rom var til stadighet opptatt av norske på gjennomreise. 

De mørke skyene som trakk seg sammen over Europa fortettet seg i september 1939, og så brøt uværet løs med de vanvittige overfall fra Hitlers Tyskland på Polen og senere på Frankrike, England, Norge, Danmark, Holland og Belgia. Gjestene i huset reiste tilbake til Norge, og en rekke av de fastboende som kunne forlate sin forretning, dro etter hvert også tilbake til Norge. I løpet av 1939 tømtes så klubben og huset for de fleste medlemmer, og utpå forsommeren 1940 fratrådte fru Peiner sin stilling og ble erstattet med et tysk ektepar. Det ble innført rasjonering i landet, og når man kom sammen var bevertningen meget dårlig og drikkevarene ble også rasjonert ut. Grosserer Pedersen fortsatte som formann til 1941 sammen med bl.a. grosserer Haagensen, S. Simonsen og Blydt-Hansen. Ved generalforsamlingen 1941 var vi kommet inn i en ny epoke for klubben. 



Krigsårene
I midten av tredveårene ble det startet en avdeling av Nasjonal Samling. Til stor overraskelse for oss andre, fikk den nye forening en ganske stor tilslutning av våre landsmenn her nede. Vi som hadde opplevd årene fra 1928 da Hitler virkelig ble en politisk personlighet, hadde best anledning til å se hulheten i det tyske partiets fraser. Den nye forening ba oss om og fikk anledning til å holde sine møter i våre klubblokaler i Heimhuderstraße, og klubben som sådan merket ikke noe videre til den nye forenings eksistens. I det første krigsår gjorde Nasjonal Samling i Hamburg så vel som i Norge, ikke noe blest av seg offentlig, men senere ble vi klar over at det satt sterkere krefter i ledelsen i det herværende parti enn vi hadde anelse om. Som tidligere nevnt var grosserer Pedersen formann også i året 1940, men til klubbens generalforsamling i mars måned i 1941 var det kommet et krav fra N-S i Norge om at klubbens formann måtte være nasist, og man hadde også meddelt oss hvem vi skulle velge. Likeledes var det kommet beskjed om at paragrafen i klubbens lover angående politikk i klubben, måtte sløyfes. Den sterke opinion innen klubbens ikke-nasistiske del diskuterte nå hvordan man skulle stille seg til disse krav. Man var klar over at nasistene ville overta hele klubben og utnytte den med sine propagandiske formål, og dette ville man forhindre.

 

Det var dessverre ikke mulig for grosserer Pedersen å bli stående som formann, vår forening var registrert som tysk og man måtte finne seg i de tyske lovbestemmelsene. Man var videre også klar over at man ikke kunne godta vedkommende som var foreslått, og at det kunne være fare for klubbens bestående hvis den politiske lovparagrafen ble opphevet. Man håpet at grosserer Lorenzen, som var en temmelig medgjørlig herre, ville ta imot formannsvervet og man ba avdelingssjef Blydt-Hansen – en absolutt motstander av nasistene – om å bli sittende i styret. På generalforsamlingen la Blydt-Hansen fram et forslag om at klubbens lokaler kunne lånes ut til andre foreninger, og at disse kunne få avholde foredrag – også politiske. Dette forslaget ble vedtatt av samtlige tilstedeværende, og da formannsvervet ble besatt av Lorenzen og Blydt-Hansen tok imot valg som kasserer på betingelse av at klubben i fremtiden skulle bli ledet på samme måte som før, kunne klubben seile gjennom krigsårene med det samme styret, dog med enkelte, til dels sterke sammenstøt iblant.


Da for eksempel Norge og Frankrike var blitt trampet ned i 1940, ble det forordret syv dager flagging i Tyskland. Klubbens nasi-sekretær heiste da opp det norske flagget. Dette ble meldt til klubbens kasserer som egenhendig firte ned flagget og tok dette med seg hjem. Likeledes var det et par i løpet av krigsårene sammenstøt som var provosert av viseformannen og sekretæren, men som ble tilbakekalt etter intervensjon av kassereren. Det kan fastslåes at ingen offentlig delegasjon ble mottatt i våre klubblokaler, men disse norske utsendingene ble til dels invitert til Hamburg Senat til mottakelse. Disse ting som her er nevnt ang. forholdene under krigen, står ikke i klubbens protokoller, men de fortjenes å nevnes for ettertiden. 



Etterkrigsårene
I maidagene 1945 kom major Bulukin, forbindelsesoffiser for de norske tropper ved den engelske Rhinarmee til Hamburg. Bulukin sammenkalte de nasjonale norske til et møte og ba Per Pedersen om å ta seg av de konsulære saker inntil Norge kunne sende ned en mann for dette arbeid. Per Pedersen sammen med Blydt-Hansen overtok disse arbeidene og innkalte til generalforsamling i klubben. Videre ble alle NS-akter beslaglagt og sendt til Norge.

 

På klubbens generalforsamling i de første maidager ble følgende styre valgt:

Direktør Peder Nordeide, formann
Kjøpmann K. Berg-Andersen, viseformann
Kjøpmann Odd Lühr
Skipsmegler Blydt-Hansen, kasserer 

 

Heldigvis var vårt klubbhus kommet uskadd gjennom krigsårene, selv om huset var temmelig nedslitt etter bruk og var også blitt leiet ut til tyske enkeltpersoner under krigen. Man sørget for å få disse ut da man hadde bruk for rommene til norske og skandinaviske gjester. Den 17. mai 1945 kunne feires i klubben med ca. 30 personer og for bevertningen fikk man tilskudd fra Den Norske Militærmisjon i Hamburg. I talene som ble holdt ble takken til et nådig forsyn båret fram, og håpet om at vårt fedreland måtte greie å komme over de store tap som krigen hadde forårsaket og håpet om en lykkelig fremtid hvor det norske folk var ”enig og tro”. Det ble videre uttalt ønsket om at forbindelsene mellom Tyskland og Norge om ikke alt for lang tid kunne knyttes, slik at Den Norske Klub i Hamburg igjen kunne få sin berettigelse.

På generalforsamlingen 1948 ble skipsmegler Blydt-Hansen valgt til formann med Per Pedersen som viseformann. Med Per Pedersen kom andre generasjon inn i klubbens styre. Sammen med generalkonsul Birkeland som kom tilbake til Hamburg i 1947 for å overta stillingen han måtte forlate i 1940, kom også fiskeriattasje Ferd.J.Grahl. I styrene etter krigen, som var meget vanskelige år, måtte hovedvekten legges på å få holde den gamle stammen medlemmer samlet, samtidig som å sørge for å knytte de nytilkomne til vårt lille samfunn. Arbeidet ble videre viet til å skaffe penger til å få satt i stand huset igjen. Et av de vanskeligste arbeider som meldte seg, var at huset måtte ”gjenkjøpes”. Etter alliert lov måtte alle eiendommer som var kjøpt av jøder før krigen leveres tilbake. Til tross for at vi som norske ikke burde være med å betale tysk krigsgjeld, måtte vi dog bite i det sure eple da klubben er juridisk tysk person, og som sådan måtte vi bøye oss for de lover som gjaldt. Dr. Nord forlangte sine 40.000 Mark og klubben måtte enten betale eller oppgi eiendommen. Sammen med generalkonsul Birkeland hadde klubbens formann konferanse med direktør Scholz, Deutsche Werft, som sammen med firmaene Platou og Reed, Olsen & Schütz i Oslo lånte klubben 14.000 Mark rentefritt med tilbakebetaling over 10 årlige rater. Etter at første rate var betalt, meddelte Reed, Olsen & Schütz at de ikke ville kreve sin andel av lånet tilbakebetalt, og senere etterga også firmaet Platou en stor del av sin andel, og også Deutsche Wert returnerte den siste sjekk som avsluttet lånet. For denne hjelp i en meget vanskelig tid, er klubben de tre forannevnte firmaer en takk skyldig. Man fikk frigjort 6.000 Mark ved å selge et mindre stykke av hagen og man hadde nå 20.000 Mark til disposisjon. Igjen kom generalkonsulen oss til hjelp idet han fikk tillatelse til å motta disse pengene på konto til generalkonsulatets drift, og Norges Bank innvilget å overføre motverdien av de 20.000 Mark til Dr. Nord i New York. Ved siden av tilbakebetalingen av det nevnte lån, skulle klubbhuset settes i stand. Taket måtte repareres og huset males. Nå kom initiativet fra spesielt herrene Grahl og Bolstad og senere Berre til stor hjelp. Grahl skrev sammen med formannen til norske fiskerigrupper og fikk disse til å forære oss større og mindre beløp. Disse venner av klubben ble nevnt på en tavle i klubb-hallen. Senere fikk Grahl ideen å lage en reklametavle i klubbens entre og selge plassene til annonsører – dette skaffet et fast bidrag til klubbens økonomi. I årene fram til generalforsamlingen 1953 fortsatte man arbeidet med å konsolidere klubbens økonomi, samle medlemmer og sette huset i stand så vidt økonomien tillot det.

På generalforsamlingen i 1953 fratrådte Sigurd Blydt-Hansen som formann etter å ha vært medlem av styret i sammenhengende 30 år, og visekonsul Per Pedersen overtok med visekonsul Johan Bangsund som viseformann. En tid senere ble det  holdt en fest for skipsmegler Blydt-Hansen hvor han ble hyldet for sin innsats for klubben gjennom 30 år og formann fremhevet også det viktige arbeidet som var blitt utført etter inflasjonens år etter den første verdenskrig, likedan innsatsen under krigen da Blydt-Hansen stod alene som nasjonaltenkende medlem av klubbens tre styremedlemmer, og tilslutt innsatsen etter den siste krig. Den fratredende formann fikk overlevert et vakkert sigarettskrin med inngraverte navnetrekk fra samtlige av klubbens medlemmer. 

 

I Per Pedersens formannstid ble huset pusset opp og vesentlig ominnredet med utbygging av bl.a. loftsetasjen samt innredning av husets bar. Til tross for disse løft kunne Pedersen forevise en sunn økonomi for klubben da han overlot roret til klubbens neste formann. På generalforsamlingen in 1960 ble kaptein Harald Holst valgt til formann. I hans styre var Per Berre viseformann og en ny annengenerasjonsmann dr. ing. Torolf Blydt-Hansen var blitt innvalgt som kasserer. I årenes løp ble det vervet en hel del nye medlemmer da flere og flere representanter for norske interesser igjen fant veien til Hamburg. Holsts styre hadde dessverre mange vansker å kjempe med. Det økonomektepar som hadde stelt med klubbens drift etter krigen kunne ikke overkomme arbeidet og ble sagt opp. De nye folk som var blitt hyret – først to tyske damer, så et norsk ektepar, en norsk hotellfagmann og tilslutt en norsk stuert – viste seg alle mer eller mindre egnet, og klubbens styre hadde mange ergrelser med disse. For å lette arbeidet i huset, ble sentralfyringsanlegget omstilt fra koks til oljefyring. Dette arbeidet kostet ca. 11.000 Mark.


Klubbens formann Harald Holst hadde i lengre tid vært syk og frasa seg gjenvalg. På klubbens generalforsamling i mars 1963 forelå et skriftlig forslag fra Per Pedersen hvor han foreslo Sigurd Blydt-Hansen som formann for en toårsperiode. Dette ble begrunnet med at det kommende styret måtte ha arrangementet med feiringen av klubbens 75-års jubileum, og å sette klubben i god stand. Blydt-Hansen lot seg velge sammen med Per Berre, Sverre Baardseth, Torolf Blydt-Hansen, C.M. Christiansen og Finn Simonsen. På generalforsamlingen fremkom det fra medlemmenes side forslag som styret lovet å etterkomme. Man var enige om at huset måtte males utvendig og renoveres innvendig, videre måtte værelsene i klubbhuset pusses opp og delvis nymøbleres. Til disse oppgavene måtte det skaffes en mengde penger, og man ble enige om at man skulle starte en innsamlingsaksjon i Norge for eventuelt å få inn en del midler derfra. Videre ble styret gitt tillatelse til å ta opp et lån på 25.000 Mark.
Klubbens stuert-økonom ble oppsagt og man ansatte en tysk fagmann som drev klubben som forpakter. Huset ble malt utvendig, og innvendig ble det foretatt en rekke arbeider slik at huset til 17. mai var et verdig sted for festligholdelsen av jubileet. På klubbens generalforsamling i mars 1964 refererte styret til det arbeidet som var utført, og meddelte hvilke som skulle utføres i mai måned. Styret ble enstemmig gjenvalgt. Man ba herrene Per Pedersen og Ole Eidsvik å tiltre sammen med styret og være festkomitee. I uken før 17. mai var det en rekke arrangementer i klubben – 11. mai foredrag av den norske handelsattasjeen i Tyskland, konsul Oddesen jr., den 13. mai holdt generalsekretær Johan Hambro et foredrag og den 15. mai holdt tidligere president i Norges Rederiforbund foredrag over ”Norsk skipsfart i dag”.
75-års jubileet ble feiret med middag på Hotell Atlantic med stor deltakelse.