Den Norske Klub e. V. - Historie

Årene 1964 -
Klubben hadde nå hatt noen vanskelige år bak seg og den økonomiske situasjonen var kritisk. Dette førte til en heftig halvårs generalforsamling i desember 1964, hvor blant annet klubbens eksistensberettelse ble tatt opp til diskusjon, og dette må sees som innledningen til en ny tid i klubben hvor grunnlaget for dens drift i sterk grad måtte tilpasses behovet til en omverden i rask utvikling. Det ble fremholdt at en klubb i den bestående form ikke var tidsmessig, og sett i lys av dagens situasjon og utvikling vi kjenner fra den tid til i dag, må det innrømmes at dette var et fremadrettet syn på de reelle forhold. Det kan derfor røpes at det var Per Pedersen, som med begge bena plantet i klubbens tradisjon så fremover og holdt det de andre kalte en ”gravtale” på ovenfor nevnte generalforsamling. Det ble besluttet å fortsette driften av huset og klubben i dens bestående form med et nytt styre med Per Berre som formann. Det nye styret ble stilt overfor store problemer med en dårlig økonomi og et hus som trengte renovering.
Allerede ved generalforsamlingen i 1965 brøt det ut heftig diskusjon om økonomien og styrets ansvar for å holde balanse i forholdet utgifter/inntekter. Styret kunne vise til større aktiviteter i klubben og at de hadde fått gjennomført en rekke oppussingsarbeider, og etter at gemyttene var falt til ro, ble hele styret gjenvalgt. 

 

Et av de mer bemerkelsesverdige oppgaver styret løste, var da formannen Per Berre kjørte fra Norge med 150 levende krabber i tang og tare i pressenning på biltaket. Vinduene ble litt misfarget underveis, men en rask spyling like før grensen gjorde at denne kunne passeres uten vanskeligheter. Disse oppstod heller ved ankomsten en sen søndag kveld da alle 150 krabbene måtte kokes for å bli servert på gutteaften i klubben.
Det ble i denne perioden satt i gang en rekke aktiviteter som skandinavisk bridgeklubb, dansekurs, foredragsaftener og naturligvis de tradisjonelle sammenkomster som 17. mai, julebord og gutteaftener videreført. Det ble også dannet en junior-avdeling og alt i alt var det grunn til en viss optimisme. På generalforsamlingen i 1967 ble Berre etterfulgt av Arne Bruhn som formann. Styrets problemer med økonomien var dog fortsatt tilstede og vanskeligheter med å finne kvalifiserte bestyrere syntes å forbli en hodepine som ikke var lett å kurere. Klubbens drift inkluderte utleie av en rekke rom samt inntektsgivende sammenkomster i bestyrerens regi, og uregelmessigheter var en konstant belastning for styret.
Da bestyreren sa opp og sluttet 1.9.68, ble styret selv nødt til å overta driften med leiet daghjelp, til å holde rommene i orden. Dette, i tillegg til en gjentatt synkende interesse for aktiviteter, førte til at klubbens berettigelse igjen ble et tema. Det var med vekslende hell man fikk arrangert sammenkomster, noe som bare bekreftet den tendens som også gjorde seg gjeldende i andre land. Det ble allikevel nok en gang vedtatt å fortsette som tidligere og en ny bestyrer ble ansatt. Klubbhuset ble malt og en rekke nye møbler ble anskaffet med økonomisk støtte fra rederne K. Jebsen, Den norske Amerikalinje og W. Wilhelmsen og man følte seg på god vei. 


Lykken varte ikke lenge, bestyreren måtte sies opp og han ble raskt etterfulgt av en norsk stuert som til å begynne med syntes å ha forholdsvis bra grep på tingene. Etter en tid ble det klart at det var bare forholdsvis. Den daværende formann Arne Bruhn kan berette at da han og hans kone ankom til julebordet i 1971 en halv time før tiden for å se om alt var i orden til aftenens fest, fikk han et ordentlig sjokk. Ingen bord var dekket, intet gjort i stand. Bestyreren hadde festet grundig på Reeperbahn og så ut deretter. Med hjelp av de nylig ankomne kelnere som var leiet for kvelden og en ekstra runde cocktail til gjestene, kom man omsider til bords og kunne begynne en ellers vellykket aften. Det ble klart at kontrakten med bestyreren måtte sies opp og et ungt ektepar begynte sitt virke i november 1972. Dette skulle vise seg å bli klubbens siste bestyrer som også på sitt vis bidro til en problematisk tid for styret i de kommende år. Det var nå få leieboere i klubben, interessen for arrangementene var dalende og forsøk på å få til et samarbeid med de andre skandinaviske klubbene for bruk av klubbhuset i Heimhuderstraße førte ikke fram. Huset trengte nå vedlikeholdsarbeider langt utover vanlig oppussing.


På generalforsamlingen i 1973 henstilte styret til medlemmene om å komme med forslag til alternative driftsformer som da skulle viderebehandles på halvårs-generalforsamlingen i oktober samme år. Resultatet av denne henstillingen var ikke det man kan kalle overveldende, og styret la fram følgende innstilling på halvårs-generalforsamlingen:
”Styret mener at den driftsform som hittil har vært praktisert ikke er holdbar på lengere sikt. Styret foreslår at klubbhuset leies ut i sin helhet. Generalforsamlingen gir styret fullmakt til å gjennomføre dette.”

Generalforsamlingen vedtok dette og man forhandlet med et par interessenter, deriblant Statens velferdskontor for handelsflåten, men ingen av disse forhandlinger førte frem. Det norske Veritas i Hamburg viste også interesse da de så seg om etter større kontorlokaler, men myndighetene ville bare akseptere bruk til boligformål i dette strøket, og et meglerfirma ble engasjert til å formidle en mulig leietaker.
Etter hvert ble det klart at klubbens bestyrer hadde liggende en del ubetalte regninger, bl.a. kommunale utgifter og et større beløp for leie av huset. Generalforsamlingen 1974 som var utlyst til å holdes 17. mai, ble avlyst p.g.a. manglende påmelding, noe som vel aldri hadde skjedd før. Da styret holdt møtet i klubben samme dag, ble det oppdaget at diverse inventar manglet. Politiet ble tilkalt og bestyreren fikk omgående husforbud. Det viste seg så at et firma som hadde levert varer og utført en del arbeid i huset, som var bestilt av bestyreren, ikke hadde fått betalt for dette og var gått til rettslig inkasso. Det var foretatt utpanting uten at styret hadde fått underretning om dette, og da bestyreren fremdeles ikke betalte, ble inventaret solgt på auksjon.


Advokat dr. H. Ehlers ble engasjert for å ivareta klubbens interesser, men det viste seg at det var umulig å få tilbake noen av de tapte gjenstander, på tross av at de var fjernet uten å henvende seg til noen av styrets medlemmer som står oppført i ”Vereinsregister”. Det var i mellomtiden sendt ut arrestordre på bestyreren, men han hadde for lengst reist til Norge. For å gjøre klubbens krav gjeldende ble det også engasjert en advokat i Oslo, men resultatet er forblitt uhyre magert. Resultatet av de mange utestående regninger var at telefon og strøm ble avstengt, og da det ble klart at det ville bli svært vanskelig å finne en leietaker, måtte styret begynne å tenke på et eventuelt salg av huset.
På generalforsamlingen 1975 ble dette tatt opp og en prisantydning på DM 350.000-400.000 ble oppgitt av det engasjerte meglerfirmaet Hertz, det hele under den forutsetning av at klubben skulle fortsette sin virksomhet i leide lokaler. Generalforsamlingen så heller ingen annen utvei, og det ble besluttet å føre denne saken videre samt at det gjenværende inventar skulle auksjoneres bort blant den norske kolonien i Hamburg.
Dette var Arne Bruhns siste handling som formann i klubben da han stod umiddelbart foran sin pensjonering og skulle forlate Hamburg for godt, og C.M. Christiansen ble valgt til ny formann. Huset ble solgt for DM 480.000,- og dermed ble et langt kapitel i klubbens historie avsluttet. Sannsynligvis burde man ha gått til dette skritt på et tidligere tidspunkt, noe Per Pedersen sa allerede i 1964. Det ville ha spart mange medlemmer for både arbeid og hodebry. Sikkert er det i hvert fall at det ble holdt mange hyggelige fester i klubbhuset i Heimhuderstraße 31, og ikke så få mennesker var i tidens løp gjester der, både fra fjern og nær. Før sin avreise til Norge, ble Arne Bruhn hedret med klubbens orden for sin innsats gjennom meget vanskelige år.


Selv om klubbhuset var solgt, hersket det stor enighet om at Den Norske Klub i Hamburg skulle bestå, og det ble innledet en ny æra i dens historie. Fra å være en, i hvert fall i de senere år, særdeles tungdrevet klamp om å bevare gamle tradisjoner i trange økonomiske kår, stod man igjen fri og frank med en mer betydelig økonomisk ryggrad. For å sikre kapitalen ble det rask dannet en finanskomité, som fikk i oppgave å redegjøre for mulige fornuftige plasseringer av de nyervervede midler.
Generalkonsul Smith-Meyer som var relativt nylig kommet til Hamburg, så også visse lyspunkter i klubbens nyervervede soliditet, og nøye grunnarbeid fra hans side fikk styret til å se mulighetene for engasjementer i den kulturelle sektor med generalkonsulatet som støttespiller. Bokstavelig talt før pengen var i kassen, hadde klubben forpliktet seg til å støtte opp om besøk av Marienlyst Skolekorps som skulle spille 17. mai 1976 samt en klaverkonsert av Kjell Bækkelund. 

På generalforsamlingen 1976 var økonomien igjen et hett tema, nå ville man ha redusert kontingent og flere forslag i den retning ble lagt fram. En utsettelse av dette spørsmålet var dog sluttresultatet, og vel var det. Spørsmålet om å danne en stiftelse for å sikre klubbens midler ble diskutert, og styret skulle ved en intern komité utrede de skattemessige konsekvenser en stiftelse kunne få, spesielt med tanke på en senere oppløsning.17. mai ble feiret på Hotell Norge om kvelden, mens Marienlyst Skolekorps skapte riktig hjemlig stemning om dagen. Pengene ble plassert i et utvalg obligasjoner, rente- og aksjefond, stiftelsesspørsmålet ble tatt opp med Senat og Finanzamt für Körperschaften. 

Vi skriver 1977 og man er full av aktivitetstrang, man planlegger div. skandinaviske fellesarrangementer på Hotell Norge, 17. mai skal feires på Hotell Vier Jahreszeiten, skolekorps skal spille om dagen og biskop Lønning blir invitert til å holde 17. mai talen samt at skoleskipet Christian Radich blir invitert for å berike den norske representasjonen på denne dagen. Biskop Lønning holdt gudstjeneste på Christian Radich med håret flagrende i vinden, og det var en stemning som de fremmøtte kommer til å huske. Om ettermiddagen var det mottakelse for den norske kolonien på skipet. For en del gikk så turen direkte til Hotell Vier Jahreszeiten hvor 120 mennesker deltok, et antall som sikkert har sin årsak i at klubbens medlemmer denne gang ikke måtte gripe til lommeboka. Festen var meget vellykket, man hadde en god følelse av at det nå var en ny epoke.
For å snakke om det, så må en annen begivenhet nevnes. Styret hadde noe tidligere kommet til den slutning at klubbens lover som dikterte at bare nordmenn kunne bli aktive medlemmer, kanskje skulle tolkes dit hen at det bare gjaldt menn. Kvinner var jo også nordmenn – hvem har hørt om ”nordkvinner”? Nå ja, hvorom allting er, damene fikk adgang til å bli medlemmer, og de første var Aud Schäfer, Synnøve Luhnau og Wencke Müller. 

Det ble igjen arrangert klaverkonsert i Musikhalle i samarbeid med generalkonsulatet, denne gang ved Einar Steen Nøkleberg. De skandinaviske sammenkomstene på Hotell Norge viste seg ikke å være av varighet og styret konsentrerte seg om sine egne, stiftelsesspørsmålet og kulturen, der man ble kraftig pustet i nakken av generalkonsul Smith-Meyer som var utømmelig når det gjaldt kulturelle tiltak som klubben kunne støtte. 

På generalforsamlingen i 1978 var stiftelsen igjen hovedtema og klubbens notar Dr. Hellge sluttet seg til da dette ble diskutert. Et av problemene var at skattemyndighetene ikke kunne godta statuttenes § 18 som fastslo at klubbens midler skulle tilfalle Norsk Selskab til Skipbrudnes Redning hvis klubben oppløses og at denne paragraf ikke kan endres. Saken ble igjen utsatt og resten av året gikk sin vante gang med de tradisjonelle arrangementer. Klubben fikk dette året sitt første kvinnelige styremedlem da Wencke Müller ble enstemmig innvalgt.


På halvårs generalforsamling i november ble klubbens 90-års jubileum tatt opp til diskusjon, og selv om det var delte meninger om dette, ble styret pålagt å arbeide videre med saken. Da sekretæren Stein Skraastad kom tilbake fra Korea i desember, var det lagt store planer for et arrangement høsten 1979 med utsikter av besøk av Kronprins Harald og Kronprinsesse Sonja. Det ble et travelt år og etter 17. mai feiringen som jo egentlig var klubbens 90-årsdag, hadde det hele antatt hittil uanede dimensjoner. Formannen C.M. Christiansen hadde forhandlet med Hotell Atlantic, generalkonsul Smith-Meyer hadde sikret kronprinsparets deltakelse og han ga den nødvendige veiledning og støtte til arrangementet. Innbydelser ble sendt til Senatorene i Hamburg og Bremen samt regjeringen i Kiel. Sekretærens kontor hos Lloyds Register i Mönckebergstraße bar stadig mer preg av forberedelsene til den store dagen og hans medarbeidere, som egentlig hadde annet å gjøre, ytet en bemerkelsesverdig innsats.
Kronprinsparet var før jubileet på offisielt besøk i Nord-Tyskland ifølge med en delegasjon fra norsk industri, shipping, bankmenn, eksportråd og styresmakter. Besøket endte så i Hamburg hvor de ankom 29. november og festen gikk av stabelen samme kveld med 250 gjester i en festdekket Hotell Atlantic. 

 

Kvelden ble åpnet med klaverspill av Steen-Nøkleberg og klubbens formann ønsket kronprinsparet, ambassadør Busch fra Bonn, representanter fra det norske og skandinaviske konsulære corps, styresmaktene i Hamburg, Kiel, Bremen og Norge, næringslivsrepresentanter fra Tyskland og Norge, representanter fra de andre skandinaviske klubber i Hamburg, klubbens medlemmer og de øvrige feststemte gjester velkommen til bords. Det ble feiret til langt ut i de små timer, og stemningen var upåklagelig. Ved denne anledning ble C.M. Christiansen tildelt St. Olavs medalje for sitt lange arbeid for norske interesser i Hamburg.


Ved en sammenkomst på kort tid etter ble Torolf Blydt-Hansen og Stein Skraastad utnevnt til riddere av klubbordenen for fortjenestefullt virke for klubben. Torolf Blydt-Hansen flyttet til Frankfurt etter tyve år som medlem i klubben.
Man har nå kommet fram til en mulig enighet med skattemyndighetene med hensyn til en formålsparagraf som kan gi klubben skattefritak, likeledes som problemet med midlenes plassering i tilfelle klubbens oppløsning synes løst. På generalforsamlingen 26.3.1980 ble så følgende paragrafer endret til: 

 

2: Zweck des Vereins ist die Pflege und Vertretung der Beziehungen zwischen Norwegern und Deutschen, und auch in diesem Sinne die Förderung der norwegischen Kolonie in Hamburg. Im Rahmen dieses Zwecks veranstaltet der Verein kulturelle und sonstige für Völkerverständigung dienliche Veranstaltungen. Hierzu ist jede Politik ausgeschlossen.

19: Bei Auflösung oder Aufhebung des Vereins, die nur mit 2/3 der Stimmen sämtlicher aktiven Mitglieder möglich ist,  oder bei Wegfall seines bisherigen Zwecks fällt das Vereinsvermögen an Die Freie und Hansestadt Hamburg, die es umgehend an die norwegische Seenotrettungsgesellschaft „Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning“ auszahlen muss.

Det var viktig for klubben å få inkludert den norske koloni i formålsparagrafen, og i særdeleshet forbudet mot politisk aktivitet. Det siste hadde vist seg å være til nytte i tiden rundt unionsoppløsningen i 1905 og senere under krigsårene 1940-45.

Med disse lovendringene vel i havn ble det opp til klubben å vise at intensjonene ble fulgt og man engasjerte seg mer med tiltak i formålsparagrafens ånd. Det ble i de følgende år i samarbeid med generalkonsulatet i Hamburg arrangert en rekke utstillinger med kunstnere som Thurman, Advocaat, Kirsti Hasund, Eva WintherCarson og Astri Vie Pollege. Konserter ble arrangert med bl.a. Einar Steen-Nøkleberg, Kjell Bækkelund, Robert Levin, Sissel Villand, Steve og Jørn Ording. Konsertene ble delvis holdt i Musikhalle, Kleiner Saal og delvis i Sjømannskirken, og der ble også det best besøkte arrangementet holdt, en Bjørnsonaften med Bækkelund og Ording.
Klubben markerte også båndene til Norge ved å invitere norske personligheter til feiringen av 17. mai i Hamburg, og det kan nevnes at tidl. Borgermester i Oslo Brynjulf Bull, stortingsrepresentant Kaare Willoch, president i Norges Røde Kors Hans Höegh, tidl. Stortingspresident Guttorm Hansen og tidl. Sjefsredaktør i VG Tim Greve er av de som har vært klubbens gjester på denne dagen.
Klubben har også bevart gamle tradisjoner og arrangert med økende oppslutning sammenkomster på Hotell Norge hvor norsk mat som fersk torsk fløyet inn fra Lofoten, ferske krabber fra Trondheim og ryper la grunnlaget for vellykkede aftener. Høydepunktet mot slutten av året ble dog julebordet på Hotel Norge som etter hvert kunne vise til rekorddeltakelse. 

 

Høsten 1980 ble Stein Skraastad valgt til formann i klubben og C.M. Christiansen ble senere på året utnevnt til ridder av klubbordenen for sin innsats for klubben. Klubben kom som nevnt inn i en relativ aktiv periode og en av våre mer meningsfylte engasjementer begynte å ta form.
Kronprinsesse Sonja hadde under sitt besøk i 1979 invitert en gruppe funksjonshemmede barn fra Hamburg til et 14 dagers opphold på Haraldvangen i Hurdalen sommeren 1980. Dette oppholdet ved Haraldvangen, som drives av Norges Røde Kors, viste seg å bli svært vellykket, og gjennom generalkonsulatet ble det tatt kontakt med Røde Kors, hjelpeorganisasjonen ”Kinder helfen Kindern” ved redaktør Alwin Bellmann i Hamburger Abendblatt og Jahre Line, for om mulig å få i stand et samarbeid som kunne hjelpe andre funksjonshemmede barn til et besøk på Haraldsvangen. Forslaget møtte velvilje på alle hold, og allerede 1981 kunne en ny gruppe glede seg over et 14 dagers opphold på Haraldvangen. Turen er etter det blitt en årlig begivenhet for funksjonshemmede barn fra institusjoner i Hamburg og omegn, og samarbeidet med redaktør Bellmann og ”Kinder helfen Kindern” som bistår med organisasjon og finansiell støtte, Jahre Line som bidrar med gratis reise for barn og ledsagere, Oslo Røde Kors som tar seg av transporten til Haraldvangen og ikke minst Haraldvangen selv er det aller beste. Det er derfor ingen tvil om at disse turene vil fortsette også i årene som kommer.


Klubben gikk også inn for øket samarbeid med Den Norske Sjømannskirken i Hamburg og støtte opp om en rekke arrangementer der. Dette var også av stor viktighet for skattemyndighetene, skulle det vise seg. Etter mye om og men var det nå på tide å skaffe seg klarhet, og generalkonsul Smith-Meyer og formannen avtalte et møte med herrer av betydning i ”Finanzamt für Körperschaften” for å legge klubbens sak fram. Etter en detaljert beskrivelse av våre aktiviteter i pakt med formålsparagrafen og støtten til Sjømannskirken, ble det klart at det siste ble lagt stor vekt på, og kort etter var klubbens skattefrihet med tilbakevirkende kraft fra 1980 da den nye formålsparagrafen ble vedtatt, en realitet. Innbetalt skatt for perioden ble refundert og formannen omsatte dette beløpet raskt i rentegivende papirer. Forutsetningen for hele arrangementet er at kontant utbytte av investeringer blir brukt til formål som dekkes av formålsparagrafen, og en økning av formuen kan i prinsippet kun skje ved øket kursverdi på investeringene. Dette førte til å begynne med til hete diskusjoner på generalforsamlingene, hvor enkelte ønsket å omsette aksjefond-papirer, som den gang viste en svak utvikling i obligasjoner med høyere kontantutbytte. Formannen og styret, godt støttet av medlemmer med bedre utviklede framtidsvisjoner, holdt dog fast på at klubbes midler måtte sikres og at aksjemarkedet med stor sannsynlighet ville bedre seg, mens det rådende høye rentenivået ville være forbigående. Det var tider hvor man virkelig måtte ha ”is i maven” for å gjennomføre finanspolitikken, men styret fikk den nødvendige støtte. Det skulle vise seg at de fikk rett, noe som senere gjorde behandling av dette tema lettere. 

Tidlig 1983 forlot generalkonsul Anton Smith-Meyer og fru Violette Hamburg for å overta som ambassadør i Venezuela, og klubben holdt avskjedsmiddag på Hotell Norge hvor han ble utnevnt til ridder av klubbordenen for sin aktive innsats. Han hadde i sin tid i Hamburg i vesentlig grad bidratt til å engasjere klubben i aktiviteter som har befestet dens posisjon i forhold til formålsparagrafen. Det har ikke skjedd uten kritikk, men i tilbakeblikk har det vært positivt for klubbens utvikling i denne perioden. Klubben har dog ikke glemt de gamle tradisjoner og interessen for arrangementene viser en rask stigende tendens. Torskemiddagen i februar 1984 samlet 70 deltakere, en utfordring som Doksæter og hans hotell mestret upåklagelig, hvis ikke mesterlig. 

 

En av de større begivenheter dette året ble familiearrangementet om bord på fyrskipet ELBE 3, som la ut fra Museumhafen Övelgönne 25.8. i strålende vær med 150 feststemte deltakere, store og små. Klubben og Sjømannskirken stod som arrangører, og sekretæren kunne fastslå at sjelden har så få skåret så mye røkelaks, skinke, spekepølse og pariserloff for så mange.
Klubben fikk også et samarbeide i gang med Musikhochschule i Hamburg som med klubbens støtte fikk sende en utvalgt elev til et årlig barokkmusikk-seminar på Ringve Museum i Trondheim. Seminaret samler deltakere fra hele verden, og fra rapporten ble det klart at det er et meget populært tiltak og stipendiatet er senere blitt utdelt hvert år.
Klubben hadde nå funnet sin form og drev en balansert virksomhet med innslag av kulturell utveksling mellom Norge og Tyskland, støtte til funksjonshemmede barns ferieopphold i Norge så vel som Hamburger Versehrtensport e.V., utvidet samarbeid med Sjømannskirken og sist, men ikke minst en vellykket bevarelse av det tradisjonelle selskapelige samvær. I 1986 ble det klart at Stein Skraastad kom til å flytte tilbake til Norge og på generalforsamlingen samme år ble dr. Torolf Blydt-Hansen, som nylig hadde flyttet tilbake til Hamburg, valgt til ny formann. 

Styret har i tiden etter det fått oppgaven å forberede den store begivenheten, 100 års jubileet, ved siden av de øvrige arrangementer. Klubben har vist sin solidaritet ovenfor Sjømannskirken ved å gi DM 20.000,- til de i lang tid nødvendige vedlike- og reparasjonsarbeidene ved kirken, og ved å overta en hypotek på DM 60.000,- i kirkens nye hus for hjelpepresten.
100-års jubileet skal feires på Atlantic Hotel 2. mai 1989, i samme uke som Hamburgs Havn 800 års jubileum åpnes. Begge jubilanter er i full vigør, og de tradisjonelle bånd mellom Norge og Hamburg bekreftes ved Kronprins Harald og Kronprinsesse Sonjas deltakelse ved begge feiringer. 

Klubben vil med sikkerhet også i fremtiden yte sitt bidrag til å styrke disse bånd på de områder den har muligheter til det, og være et samlingspunkt for den norske kolonien i Hamburg.

 

 

 

© 2023 by Name of Site. Proudly created with Wix.com                  © Den Norske Klub i Hamburg e. V.